www.randistoltz.com
Sjøuhuret quinotaurus har oksehode og fiskehale, og er nevnt i Fredegar (ca. 650). Han er ifølge myten merovingerdynastiets stamfar. Dronningen til frankerkongen Chlodio ble befruktet da hun tok seg et bad i sjøen, og fødte Merovech, som regnes som far til kong Childeric I. Båndet er inspirert av myten og av gjenstander fra Childeric I's grav, som blant annet inneholdt ca 300 innsekter i gull.
Båndfragmentet fra Veien (C348, Buskerud, ca. år 400) er montert på et stykke stoff med rød floss. Selv om fargene er borte, er det mulig, om man kjenner teknikken godt, å analysere stingene i veven og komme opp med en ganske bra gjetning. Det forutsetter svært gode bilder - takk til Kulturhistorisk museum i Oslo og Unimusportalen. Jeg har laget et tolkningsforslag, og håper noen kan bruke det til historiske klær.
C348 (Interpretation and pattern in English)
Fly som en fisk. Bli frisk som en fugl.
I folkevandringstiden kunne brikkekveverne lage kjempefine dyr - uten mønster. Jeg har øvd meg litt hver dag, fra juli 2019 til februar 2020. Dyrene er geometriske, satt sammen av linjer og flater. De formes underveis i vevingen av teknikkens rytme, flatens begrensning og veverens innfall.
Takk for inspirasjon til brikkevevde bånd fra Evebø og Snartemo, tegninger fra Alfred (6 år) og Åsmund (3 år), fugleboken, snartemosverdet, brakteater og andre metallgjenstander, Asger Jorn m.fl. (Fuglen, dyret og mennesket i nordisk jernalderkunst) og Johan Adetorp (De guldglänsande ryttarna. C-brakteaternas ikonografi i ny belysning).
Hardanger folkemuseum har to eksempler på brikkevev fra tidlig 1800-tall eller tidligere. Inger Lise Christie nevner det ene båndet i artikkelen "Brikkevevde bånd i Norge" fra 1994 (tilgjengelig elektronisk på Nasjonalbibliotekets nettsider) sammen med et par andre eksempler. Teknikken er morsom å veve, ikke spesielt vanskelig, men ukjent for meg fra før.
Mønstre og mer informasjon (pdf)
En kappe er et rektangulært stykke stoff til bekledning - og da handler det ikke bare om å holde seg varm, men også å vise hvem man er. Kappekanten kan veves samtidig med stoffet, men i dette tilfellet skal den sys på i ettertid. Båndet er vevd sammen i hjørnene og avsluttet med fletter og knuter. Plantefarget ullgarn.
Replika er kopi av et arkeologisk funn, for eksempel Snartemo V. Snartemofamilien er mønstre i samme teknikk og stil, men fantasi - ikke kopi. Snartemoveveren, som var virksom på 500-tallet, hadde nok en lang læretid, og det er lurt å øve teknikken på et smalere bånd før man setter i gang med Snartemo V. Her er et nytt mønster som er halvparten så bredt.
For noen er svastikaen en lykkebringer, for andre er den ond. Vanskelig å dokumentere, begge deler. Faktum er at den tilhører norsk kulturhistorie gjennom flere tusen år, vi finner den i jernaldertekstiler, kirkekunst og folkedrakt.
Jeg tror betydningen av et symbol ligger i kulturen, inni hodet på betrakteren, ikke i symbolet selv. Det er ingen grunn til å være redd dem. De er spennende å se på, kan varieres i det uendelige og er morsomme og utfordrende å veve.
Bildet er et utsnitt av en serie Vangsnesbånd-tolkninger, som forhåpentig kommer til å vandre omkring på vikingkjoler i historiereisemiljøet.
Vestrumbåndet blir det aldri nok av - her er en runde til. Vestfold, ca 3-400 e.kr. 28/2 ullgarn farget med krapp og bjørk, bredde ca 1 cm.
Antinopolis ble grunnlagt av keiser Hadrian år 310 e.kr. På slutten av 1800-tallet var det utgravninger der, og to orientalske ridedrakter, dater til ca år 600, er nå eid av Museum für Byzantinische Kunst i Berlin. Sommeren har gått med til å kopiere to brikkevevde bånd fra en av draktene. De skal sys på en ulltunika og vandre omkring i tidsreisemiljøet.
